Medienes rolle som faktabærer i klimaspørsmålene

Undersøkende journalistikk, gravejournalistikk, journalistisk sjanger som betegner et omfattende og langsiktig arbeid for å avdekke nye fakta eller sammenhenger. Tanken er at man ved å sette av tid og ressurser utover den vanlige nyhetsdekningen kan gjøre en systematisk og metodisk undersøkelse som bedre oppfyller det journalistiske ideal om en kritisk overvåkning av bl.a. makthavere i samfunnet.

– Folk har en tendens til å tro at klimatrusselen ikke angår dem, og at det uansett vil komme teknologiske løsninger på problemet, sier Marken.
Anja Marken tar sin masteroppgave ved UIO og har levert en stykke arbeid om folks klimaforståelse på "det oljerike Vestlandet". Etter hennes syn har ikke journalister i sin alminnelighet nok kunnskap til å formidle klimafakta på en måte som endrer adferden i befolkningen.
Masteroppgaven blir foreløpig kun promotert i forskning.no av kolleger ved UIO. Dermed har vi bare denne "teaseren" å forholde oss til med tanke på innholdet. Nettstedet forskning.no gir oss innsikt. 

For det første er fokuset på usikkerhet mindre, og grunnlaget for klimaendringene fremstilles som mer ubestridelige. Dette reflekterer trolig det faktum at 97 prosent av alle klimaforskere er enige om at klimaendringer er menneskeskapte og at det haster med en stor innsats for å redusere utslippene våre.

97 % er enige?
Ovenstående premiss for vanlige folks litt slappe adferd i klimaspørsmålene kan diskuteres. At fokuset på usikkerhet er mindre, skyldes jo nettopp ensidig mediedekning fra miljøer med et bestemt syn. Refleksjonen rundt CO2 som opphav til alle klimaendring finnes knapt i mediene. En rekke forskere som hevder CO2 er årsaken til den observerte temperaturendringen, er ofte betydelig mer nyanserte enn det hovedinntrykket mediene ønsker å vise fram tabloid. Det er direkte feil å bruke en omstridt undersøkelse som presumtivt skal vise at 97 % av alle forskere mener den globale oppvarmingen skyldes oss mennesker. Undersøkelsen er brukt grådig av mediene, uten vitenskapelig dekning. Se under.

 Åpenbart er det snaue 33 % som står bak konsensusen og ikke 97 %. Du skal ikke ha mange timer på journalisthøgskolen før du avviser hele undersøkelsen som svak.

Åpenbart er det snaue 33 % som står bak konsensusen og ikke 97 %. Du skal ikke ha mange timer på journalisthøgskolen før du avviser hele undersøkelsen som svak.

Hva preger debatten?
Med noen unntak har de fleste journalister i Norge ikke nok kunnskap om klimaendringer for å skrive grundige artikler om emner relatert til det. Dette betyr også at de ikke har nok kunnskap til å prege debatten, de presenterer bare kildenes perspektiver, sier Marken.

Det stemmer at journalister har liten forståelse for feltet. Det passer heller ikke en selvsensurerende samlet presse å tillate dissens om en klimakrise som mediene mener de har ansvar for å advare mot. Marken forstår ikke at den manglende dekningen fra pressen er helt motsatt! Det har gått opp for de fleste for lenge siden at mediene sjelden eller aldri stiller kritiske spørsmål hvorvidt CO2 er synderen (dermed oss). Det er fastslått og brukes ukritisk og bevisst fra både medier, politikere og forskere. Det forsøkes ingen nyansering her. Preget i debattene er de facto motsatt av hva Marken hevder. Vi mangler heller kunnskap i redaksjonene til å stille de rette, korrigerende spørsmålene ved den såkalte konsensusen. I motsatt fall trenger vi bare referater slik vi allerede får. 

Klimakrise?
– Folk har en tendens til å tro at klimatrusselen ikke angår dem, og at det uansett vil komme teknologiske løsninger på problemet, sier Marken.

De fleste som ser seg rundt, ser ingen klimakrise. Vi kan kanskje tenke klimatrussel som en tenkt kataklysme - et scenario bare Al Gore greier å mane fram i Hollywoodstil. De fleste trekker på skuldrene og vet at dette faller i kategorien "usikkerhet" vi lever med i livene våre hver dag. 
Klimakriser har eksistert siden kloden dukket opp første gang. Vann, atmosfære og sol skaper fundamentet for liv, men også død. Så uansett vil menneskeheten stri med naturkreftene. Det finnes i et slik perspektiv ingen klimakrise. Det eneste faktum er at klimaet er i endring. Det må vi tilpasse oss. Dermed er folk flest kloke nok til å ville bruke nyvunnet teknologi for å takle kommende kriser. Uansett årsak. 

Selv med Parisavtalen er vi fortapt
Det er en nesten uforståelig tro på at vi mennesker skal "redde klimaet". Det vil selvsagt ikke skje. Selv om CO2 skulle bidra til økt oppvarming, så skyldes utslippene velferden vi har opparbeidet i dag, med redusert fattigdom, økt utdannelse, dramatisk forbedret helse og en rekke andre forbedringer alle nyter godt av. Ja, og de som så langt ikke nyter godt av den, de vil ha den, også.

Det er regnet på hva Parisavtalen vil medføre for den globale temperaturen. Det er ikke lystig lesning dersom man støtter intensjonen i avtalen. 

Professor Bjørn Lomborg skriver på sin hjemmeside:

  • Even if we assume that these promises would be extended for another 70 years, there is still little impact: if every nation fulfills every promise by 2030, and continues to fulfill these promises faithfully until the end of the century, and there is no ‘CO₂ leakage’ to non-committed nations, the entirety of the Paris promises will reduce temperature rises by just 0.17°C (0.306°F) by 2100. 

Det betyr altså forsvinnende lite å følge avtalen. FN klimapanels (IPCC) verste scenario (RCP8.5) er beregnet til 3 til 5 grader over førindustriell global temperaturmiddel (nå er den ca 0.9). Scenarioet ved at alle følger Parisavtalen ut århundret, vil altså bare redusere en gitt temperatur med 0.17 grader! Det betyr at vi i løpet av få år må ned i store negative verdier på CO2 utslipp - ut århundret - for i det hele tatt å få effekt.  Mediene har ingen dekning av disse  åpenbare svakhetene.

Ingen lys i tunnelen?
Joda. Det er to store muligheter:

- Forskerne som står ved dagens modellbaserte CO2-hypotese kan ta feil.  Mediene tar ikke i en så kjettersk tanke.

global IEA.jpg

- Med dagens realistiske tilnærming til hva verdens befolkning kan foreta seg uten å redusere velferden dramatisk og dermed verdenshandelen, kan vi bare håpe på en "ny olje". Fornybart (sol, vind, bølger mfl.) er drømmen, men den utgjør svake 1,5 prosent på verdensbasis i skrivende stund (IEA). Det haster med å øke denne dramatisk.
Dette dekkes daglig i mediene som om fornybart har tatt over for olje og gass. Se heller illustrasjonen over.

Faktabasert realisme
Det er viktig med fakta i flere dimensjoner. Beslutninger som berører milliarder av mennesker, må ses opp mot effekten av inngrepene. For det ER inngrep når folks liv, velferd og kultur må endres. Inngrep som skaper endring gjennom teknologi vil lykkes. Religiøs tilnærming skaper bare raseri og en hær av nett-troll. Mediene må komme på banen og stille de rette spørsmålene. Det hjelper ikke å støtte de som mener de har rett om de ikke får rett. Det står trillioner av dollar på spill. De bør brukes på ting som virker.

Miljøtiltak har empirien på sin side
Tiltak som er svært rimelig og uten å måtte redusere sin velferd vesentlig, er å tenke lokalt på miljøet (sykle, gå, gjenbruk, kjøpe færre "ting", bruke ren teknologi).  Vi er oss selv nærmest, og der vil effekten være størst.